Hvorfor reagerer jeg på Siv Jensens utspill om “islamiseringen av Norge”?
Fordi begrepet ikke har innhold. Det norske samfunn gir ikke etter for press fra radikale islamister enten det dreier seg om sharialover eller forfølgelse av homofile (Klassekampen 16/2-10). Selvfølgelig er det norsk lov og norske verdier som gjelder i Norge. Dessuten er begrepet islamisering egnet til å villede. Det mange reagerer på er uttalelser fra enkelte og meget få ekstremister som ikke er representative for norske muslimer. Det å dyrke frem fiendebilder er ikke egnet til annet enn å støtte ekstremister som vil rendyrke konflikt.
Mitt alternativ er dialog med fast forankring i norske verdier og menneskesyn.
Selvfølgelig er det grunn til å reagere mot shariastudenten fra Medina (Mohyldeen Mohammad) som står på et norsk gatemøte og fremsetter noe nær trusler mot det norske samfunn om et nytt terrorangrep. Høyre-leder Erna Solberg var da også kjapt på banen med tydelig avstand. Han har heller ikke fått støtte fra noen andre norske muslimer.
Like ille går det med hans uttalelser til Klassekampen der han forsvarer steining av homofile muslimer. Sharia-studenten fortjener bare forakt for slike uttalelser.
Men jeg vil forsvare hans rett til å ytre sin ekstremisme i det offentlige rom så lenge han holder seg innenfor norsk lov. Det er politi og domstoler som får vurdere grenselandet til oppfordring til forfølgelse. Men det er bedre at slik ekstremisme for utløp i det offentlige rom enn at det undertrykkes og får bre seg i Grønlands bakgater.
Så får også norske muslimer akseptere at ytringsfriheten i Norge betyr at det kan bli trykket tekst og bilde som oppleves sårende i norske aviser.
Ytringsfrihet må av og til også smerte skal den være reell.