Tybring-Gjedde skriver om en virkelighet jeg ikke kjenner meg igjen i. Han skriver om en norsk kultur i full oppløsning under trykket av noe han kaller flerkultur. Flerkultur er ikke noe begrep. Derimot snakker vi ofte om et flerkulturelt samfunn som følge både av både globaliseringen og økt innvandring. Men det er intet nytt at samfunn og kultur er under konstant påvirkning og forandring.
Ser vi tilbake i tid har noe av det mest genuint norske, rosemaling, folkemusikk eller mattradisjoner hentet mye inspirasjon utenfra. Dersom vi definerer kultur vidt som den norske væremåten, så er også denne under konstant endring. Jeg lever på en annen måte enn besteforeldregenerasjonen. Det norske måltidet er annerledes idag enn for 50 år siden. Noe skyldes inspirasjon fra innvandrergrupper, noe er hentet hjem av norske turister i utlandet og mye skyldes nåtidens arbeidsdeling i hjemmet.
Som konservativ er jeg faktisk ikke engstlig for forandring så lenge jeg holder på noen viktige grunnverdier.
Jeg kan ikke se at verdier som demokrati, rettsstat og menneskelige rettigheter er svekket av innvandring fra stater der disse verdiene ikke står like sterkt. Mange har faktisk kommet hit nettopp av den grunn. Og når rettstatsprinsipper eller ytringsfrihet angripes av små minoriteter som radikale islamister, så opplever jeg at det norske samfunn står stødigere enn tidligere på disse viktige verdiene.
Den norske væremåten skal tradisjonelt inneholde friluftsliv, skiturer og vandringer i mark og på vidder. Men populariteten til disse tradisjonene har også gått i bølger og det skyldes i alle fall ikke innvandring. Lenge var det opplest og vedtatt at bare eldre utgaver av nikkersadelen vandret i fjellheimen. Men i de senere år har ungdommen rykket inn i både merkede og umerkede stier. Og sannelig dukker det ikke opp ett og annet fjes med annerledes hudfarge enn den vanlige norske innimellom.
Nei, jeg har adskillig mer tro på den norske kulturens evne til overlevelse gjennom forandring enn både Tybring-Gjedde og Borten Moe.
