“Mangelfull” er et ord som går igjen utallige ganger når Riksrevisjonen har levert nok en rapport om regjeringens bistandspolitikk overfor u-land.
Undersøkelsen har gått inn på planlegging og kontroll med måloppnåelse i norsk bistandspolitikk og undersøkelsesperioden er den rød-grønne regjeringens år.
Tre hovedkonklusjoner er tydelige:
1. Utenriksdepartementets oppfølging av de mange milliarder som går gjennom FNs bistandsorganisasjoner er usystematisk og mangelfull.
2. Oppfølgingen av den bilaterale bistanden gjennom Norges utenriksstasjoner er også preget av store mangler og sviktende kompetanse.
3. Korrupsjonen er utbredt i Norges samarbeidsland og arbeidet mot korrupsjon har vært høyt prioritert i norsk bistandsadministras.jon. Dette til tross har Riksrevisjonen ikke registrert noen økning av innsatsen i perioden 2006 – 2009.
Hva har dette lært oss politisk? Høyre har hatt rett i kritikken mot det stortingsflertallet som ved enhver anledning ser det som viktigere å oppfylle et prosentmål for bistanden (1% av bruttonasjonalinntekten) enn å stille kvalitative krav til innsatsen. Det dreier seg om store summer: i 2011 ca 28 milliarder kroner.
Rapporten ligger nå på Stortingets bord og vil trolig føre til offentlige kontrollhøringer og både Gahr Støre og Solheim vil forsikre at rapportens funn vil føre til betydelige forbedringer i bistandsadministrasjonen. Men det har de samme herrer sagt ved tidligere rapporter om norsk u-hjelp fra Riksrevisjonen. Denne gang må ord følges av dokumentert handling. Kanskje burde selv de rød-grønne vurdere en liten pause i milliardopptrappingen for å sikre seg bedre styring og kontroll med milliardenes reelle utviklingseffekt.
((
PP
