Hun er Oslo Ap`s kandidat til byrådslederjobben i Oslo.

Hun var nylig ute i en debatt med Dagens Næringsliv som hevdet at hun hadde et dogmatisk syn på private løsninger i Oslo Kommune. Rieber-Mohns svarte at hun slett ikke var dogmatisk, men “har et pragmatisk syn på disse tingene.”

Men så blir toppkandidaten nedstemt av sitt eget årsmøte i Oslo Arbeiderparti. Programmet slår fast at alle kontrakter om privat sykehjemsdrift i Oslo skal opphører når avtaleperioden er ute. Det er i alle fall dogmatisme!  Uansett kvalitet og brukertilfredshet,- kommunen skal ha monopol.

Også Aps ordførerkandidat i Oslo, Rune Gerhardsen, advarte mot en slig dogmatisk linje før årsmøtet.  Vi må i alle fall vurdere hvordan erfaringen har vært med det firma som har drevet sykehjemmet i perioden,-  var Gerhardsens poeng.

Det er lite tillitvekkende at Oslos største opposisjonsparti driver slik populistisk politikk i kjølvannet av at ett firma, Adecco, har begått lovbrudd. Man straffer ikke alle privat virksomhet fordi ett firma dummer seg ut.

Mens Oslo Ap fattet sitt vedtak ble det domumentert hundrevis at brudd på arbeidsmiljøloven i kommunal og statlig virksomhet.  På toppen av det hele uttaler Arbeidstilsynet at private virksomheter slett ikke er verre enn offentlige når det gjelder brudd på arbeidsmiljøloven.

La meg derfor bare konstatere at nok en gang snubler Ap i Oslo inn i kommunevalgkampen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mange hevder også at “vi alle blir mistenkte dersom oppbevaringsplikt vedtas”.  Jeg kan vanskelig forstå en slik tankegang. Vi har mange plikter i samfunnet uten at vi blir mistenkte av den grunn. Næringsdrivende har f eks plikt til oppbevaring av regnskaper og bilag i mange år uten at næringsdrivende av den grunn hevder at man er mistenkt.  Jeg har heller aldri hørt noen hevder at skattebetalere oppleves som mistenkt fordi vi fortsatt har en viss oppbevaringsplikt av data som gir grunnlag for selvangivelsen.

Jeg vet at det idag lagres data om hvor jeg bruker min mobiltelefon,- såkalte lokasjonsdata,- eller sagt på en annen måte: hvilke basestasjoner jeg bruker til enhver tid. Jeg kan forstå at mange føler denne type data er svært personvernovergripende. Nettopp derfor skal adgangskontrollen gjøres svært streng og det skal etableres strenge håndteringsregler. Det som taler for oppbevaring av lokasjonsdata er nettopp oppklaring av alvorlige forbrytelser. Nylig bidro f eks lokalsjonsdata til oppklaring av en grov overfallsvoldtekt med ukjent gjerningsmann i Bergen. Slike data var også viktige i etterforskningen av bortføringen og drapet på Faiza Ashraf, – en sak som nå går for domstolen.  Personvern dreier seg også om best mulig å beskytte borgere mot kriminalitet og kamp mot kriminelle.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stor medieoppmerksomhet fikk også forslaget om døgnåpne skjenkesteder i Oslo, fremmet av en enstemmig programkomite.

Under årsmøtet ble begge forslag nedstemt, både døgnåpen skjenking og ekstrabetaling for gamle biler i bomringen.  Men fortsatt tror nok de fleste at Oslo Høyre står på de opprinnelige forslagene fordi media stort sett har forbigått årsmøtevoteringene i stillhet. Aftenposten ga en viss spalteplass til årsmøtet, men uten å fortelle om bompengevedtaket. Antakelig med den begrunnelse at dette var en “Dagsrevy-sak” og ikke Aftenpostens.

Derimot fortalte Aftenposten i et stort oppslag at byrådsleder og ordfører gikk inn for at alle 90-åringer fritt skulle få sykehjemsplass uavhengig av kommunalt byråkrati.  Men dessverre stemte årsmøtet i Oslo Høyre dette ned.  Jeg må innrømme at jeg hadde vanskelig for å forstå begrunnelsen: på denne måten kunne friske og oppegående 90-åringer fortrenge syke 88-åringer!  Teoretisk ja,  men hvilken frisk og rørlig 90-åring vil legge seg inn på sykehjem som stort sett er befolket av senile eldre. Man har ikke besøkt mange sykehjem hvis man tror det er steder friske eldre lengter etter å bo på.

Det er absolutt en verdi at det interne partidemokrati lever, og at forslag både fremmes og stemmes ned.  Men det skaper dessverre en uryddig profil av partiet når alle parter gjør sitt for å markedsføre sine tanker og ideer før vedtak fattes. Og dessverre er media etter hvert så lite nyanserte at man ikke skiller mellom “noen i Høyre” og Høyres programvedtak.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Undersøkelsen har gått inn på planlegging og kontroll med måloppnåelse i norsk bistandspolitikk og undersøkelsesperioden er den rød-grønne regjeringens  år.

Tre hovedkonklusjoner er tydelige:

1. Utenriksdepartementets oppfølging av de mange milliarder som går gjennom FNs bistandsorganisasjoner er usystematisk og mangelfull.

2. Oppfølgingen av den bilaterale bistanden gjennom Norges utenriksstasjoner er også preget av store mangler og sviktende kompetanse.

3. Korrupsjonen er utbredt i Norges samarbeidsland og arbeidet mot korrupsjon har vært høyt prioritert i norsk bistandsadministras.jon. Dette til tross har Riksrevisjonen ikke registrert noen økning av innsatsen i perioden 2006 – 2009.

Hva har dette lært oss politisk?  Høyre har hatt rett i kritikken mot det stortingsflertallet som ved enhver anledning ser det som viktigere å oppfylle et prosentmål for bistanden (1% av bruttonasjonalinntekten) enn å stille kvalitative krav til innsatsen.  Det dreier seg om store  summer: i 2011 ca 28 milliarder kroner.

Rapporten ligger nå på Stortingets bord og vil trolig føre til offentlige kontrollhøringer og både Gahr Støre og Solheim vil forsikre at rapportens funn vil føre til betydelige forbedringer i bistandsadministrasjonen.  Men det har de samme herrer sagt ved tidligere rapporter om norsk u-hjelp fra Riksrevisjonen. Denne gang må ord følges av dokumentert handling.  Kanskje burde selv de rød-grønne vurdere en liten pause i milliardopptrappingen for å sikre seg bedre styring og kontroll med milliardenes reelle utviklingseffekt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

La oss kaste et blikk på Finnland der tre partier har ligget stbilt på vel 20 prosent oppslutning i mange år: Sosialdemokratene, Senterpartiet og Samlingspartiet (Høyre). Idag sitter Høyre og Senterpartiet og to mindre partier sammen i en flertallsregjering.  Men i løpet av det siste året har et nytt parti begynt å “spise” kraftig av de store. Partiet heter  oversatt til norsk noe i retning av “Sannfinnene” og markerer som et slags nasjonalt parti og en protestbevegelse. Partiet spiller på nostalgiske strenger , er sterkt innvandringsfiendtlig og har sterkest oppslutning på den finske landsbygden. Deres inntog på den politiske scenen har gitt oppslutning på godt over 10 prosent på meningsmålinger og gått særlig sterkt ut over Senterpartiet og  sosialdemokratene som lenge har ligget godt under 20 prosent på målingene. Høyres søsterparti, Samlingspartiet, har i mindre grad merket overgang til Sannfinnene og har sterkest oppslutning av de tre store partiene i Finnland.

Det kan med andre ord ligge an til større rystelser enn vanlig er i finsk politikk ved riksdagsvalget i april.

I Danmark vil det trolig bli utskrevet nyvalg i løpet av våren. Regjeringen Løkke-Rasmussen, koalisjonen av Venstre og Konservative sliter på meningsmålingene  mot Sosialdemokratene og SF. Et nytt parti, Liberal Allianse har dukket opp og skapt store problemer for de danske konservative, som i de senere år har ligget på en oppslutning rundt 10 – 12 prosent. Liberal Allianse har særlig eksponert misnøye med regjeringens manglende skattelettelser, særlig toppskatten, som i Danmark ligger betydelig over tilsvarende i Norge.  Meningsmålingene viser at det nye partiet har “spist” en stor del av Konservatives oppslutning og kan ligge an til betydelig representasjon i Folketinget etter et nyvalg.

En slik ytterligere oppsplitting av dansk politikks høyreside kan lett gi seier for venstresiden i løpet av våren.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Begrepet “pensjonsskandalen på Stortinget”  brukes hyppig om en pågående retttssak der to tidligere representanter er tiltalt for såkalt pensjonsjuks. Jeg skal være forsiktig med å kommentere en sak som er under behandling.  Men i omtalen heter det ofte at Stortinget har vedtatt nytt pensjonssystem  etter at Riksrevisjonen kom med sin kritikk.  Det er imidelrtid IKKE riktig. 

Allerede ett år før Riksrevisjonen kom med sin kritikk hadde Stortinget igangsatt arbeidet med en ny pensjonslov for Storting, Regjering og Høyestrett.  Og bakgrunnen var selvsagt at man var i ferd med å gjennomføre en reform av hele Folketrygden, det som nå heter Modernisert Folketrygd og som iverksettes fra 1. januar 2011.

Arbeidet med denne reformen har pågått over et ti-år og ble først forelagt Stortinget i desember 2004 gjennom en stortingsmelding fremmet av Bondevik II-regjeringen. Her omtalte vi i forsiktige ordelag behovet for også å reformere Stortingets egen pensjonsordning i tråd med den generelle pensjonsreformen. Men i og med at stortings- og regjeringspensjonen  var hjemlet i egen lov, var det naturlig at initiativet til dette måtte komme fra Stortinget selv.

Så tvang valgresultatet 2005 meg til å vende tilbake til Stortinget som representant, og jeg skrev etter hvert brev til Stortingets Presidentskap om behovet for en reform også at stortingspensjonene. Det gikk et drøyt år, og Presidentskapet nedsatte et utvalg til å foreslå ny pensjonslov for representanter, regjeringsmedlemmer og høyestrettsdommere.  Våren 2009 vedtok man prinsippet for en ny pensjonsordning som er temmelig lik den som gjelder for offentlig ansatte og bestemte at nyvalgte representanter fra høsten 2009 skulle omfattes av den nye ordningen. For andre ville det bli overgangsordninger.

Vedtaket er bekreftet av det nyvalgte Stortinget. Endelig og detaljert lovvedtak fattes trolig vår 2011.  Og allerede er administrasjonen av ordningen overlatt Statens Pensjonskasse. Det er i alle fall en lærdom av “pensjonsskandalen”.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De to har tatt til orde mot Nobel-komiteens tildeling av fredsprisen til den kinesiske dissident Liu Xiabobo og ment at prisen heller burde tildeles Kina for landets økonomiske vekst.

Jeg blir flau over en slik argumentasjon. All ære for Kinas økonomiske vekst, men unnskylder ikke massive brudd på  menneskerettigheter.  Ja, i det hele tatt å bruke økonomisk vekst som unnskyldning for å fengsle innbyggere for deres meninger og ytringer avdekker en skremmende autoritær tankegang.

Kina deltar i dag i verdenssamfunnet med alle sine rettigheter og må da også være åpen for kritikk for at landet bryter prinsipper i egen grunnlov og handler i strid med FNs konvensjon om menneskelige rettigheter. Landet kan ikke være et fremtredende medlem av FN og samtidig forlange at landet i stillhet skal få bryte FNs grunnleggende prinsipper.

Men mest av alt blir jeg skremt av de reaksjoner som går ut på at Nobel-prisen til en fengslet dissident der ubehagelig og upassende fordi landet er så bra å handle med.  Morits Skaugen gir også uttrykk for at hvis vi bare er tause om menneskerettighetsbruddene, så vil Kina raskt utvikle seg i demokratisk retning. Dessverre er det lite i historien som tyder på at han får rett.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I sin finanstale til Stortinget la Sigbjørn Johnsen an et historisk perspektiv og kalte Ekofisk-funnet for “begynnelsen på en ny økonomisk tidsregning for Norge.”  Her er finansministeren langt mer edruelig i sin historeskrivning enn statsministerens selvskryt.

Selvfølgelig er oljeinntektene hovedårsaken til at Norge har kommet godt gjennom finanskrisen. Vi kunne gi krisemidler til banker, kommuner og enkelte næringer uten å låne dyre penger. Vi hadde i flere år nydt godt av store oljeinntekter og ansatt stadig flere i det offentlige. Og disse ble ikke rammet av finans -og markedskrise. Derfor har Norge klart seg gjennom finanskrisen med lav arbeidsledighet. Dessuten er Norge mer av en råvareeksportør enn f eks Sverige og det har også vært en fordel i disse krisetider.  Ingen av disse forholdene er politikerskapt.

Derimot har Stoltenberg rett i at Norges moderate bruk av oljeinntektene etter handlingsregelen har bidratt til at vi var bedre rustet til å møte finanskrisen. Denne politikken har vært ført sammenhengende siden 2001 under skiftende regjeringer og med bred støtte i Stortinget. Da er det heller ikke noen skrytehistorie for de rød-grønne. I all beskjedenhet var jeg på Høyres vegne saksordfører for handlingsreglen i Stortinget i 2001 og fulgte opp som finansminister i de fire etterfølgende år.

Det faktum at Norge i begynnelsen av 90-tallet gjennomgikk en bankkrise ga oss en lærepenge som også kom til nytte i møte med den internasjonale finanskrisen i 2008/09. Vi hadde etablert et effektivt Kredittilsyn (nå Finanstilsynet) og lovverket var løpende modernisert.  Alle disse tilbak var det også bred politisk enighet om.

M a o: på tide at Stoltenberg reviderer sin retorikk og holder seg til Sigbjørn Johnsens historieskriving.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Men krisen stikker dypere også politisk når en av Sp-representantene på Stortinget går ut i media og vil forby privatpersoner å gi av egen lomme til politiske partier. I den tverrpolitiske kommisjonen som laget nye regler for partistøtte kom man faktisk frem til at et slikt forbud ville være i strid med Grunnloven,- altså å forby borgere å bruke sine egne penger på å støtte demokratisk virksomhet. Men forslaget fremmes allikevel av stortingsrepresentant Geir Pollestad (32) fra Rogaland. Han er nykommer på Stortinget i denne perioden, men har vært statssekretær i den rød-grønne regjeringen 2005 – 2009.

Litt presset av media  hevder han at det i alle fall er fornuftig å diskutere hans forslag.  La oss tenke oss at alle private bidrag til politiske partier ble forbudt. Alle ville være nær 100 prosent avhengig av statsstøtte.  Hvor lett vil det da bli å starte et nytt parti?  Et slikt konserverende system virker i alle fall ikke demokratiserende.

Og hvor skal grensen gå? Skal det være umulig for partimedlemmer å bidra med mer enn kontingenten? Skal det være umulig å testamentere gaver til politiske partier?

Det er greit nok med utspill i debatten,  men av og til gjør man lurt i å tenke litt først, Pollestad.

For ordens skyld: Årsaken til at energiselskaper ikke kan gi partibidrag er at de er offentlig eid og lever av statlige konsesjoner. Partibidrag kan derfor lett koples til konkrete beslutninger i et departement og da er det innenfor det som kan kalles korrupsjon.  Bare i det ene året bidragene fra Troms Kraft og Eidsiva lå i Sp fattet Sp-ledede departementer flere avgjørelser som direkte berørte disse selskapene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Pressens kommentarer etter Sverige-valget har en tendens til å skape mer krise enn nødvendig. Selvfølgelig blir det mer komplisert enn om Alliansen av de borgerlige hadde fått rent flertall. Men Sverige er ikke helt uforberedt på mindretallsregjeringer. Bildt-regjeringen på begynnelsen av 90-tallet var i mindretall og var på ett vis avhengig av at partiet Ny Demokrati ikke aktivt stemte imot regjeringen. I den svenske konstitusjon er det lettere fordi man har mulighet for å avstå i stemmegivning mens man i Norge er nødt til å stemme ja eller nei.
Bildt-regjeringens budsjetter gikk gjennom Riksdageen ved at Ny Demokrati avsto i stemmegivningen. Siden den gang har man i Riksdagen gjort det enda lettere å få gjennom statsbudsjettet for mindretallsregjeringer. Det må bare ikke være flertall for et annet budsjett. Sjansen for at Sverigedemokratene (SD) vil stemme for de rød-grønnes budsjett er heller minimal.

Men selvfølgelig er 20 nye og uerfarne representanter for SD også løse kanoner på dekk som kan skape problemer for Reinfeldt-regjeringen i enkeltsaker. Satt på spissen kan det dreie seg om å felle Allianse-regjeringen hvis de rød-grønne og SD går sammen. Og utfallet kan bli nyvalg. Men risikoen er stor for både SD og sosialdemokrater. Knapt nok vil SDs velgere ønske seg en rød-grønn regjering fremfor Reinfeldt. Og sosialdemokratiske velgere kan straffe et parti som går i forbund med SD. Det er vel også tvilsomt om de svenske sosialdemokratene ønsker tidlig nyvalg. Partiet trenger betydelig tid til selvransakelse og fornyelse etter det dårligste valg på over 90 år.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende